Innledning

Denne publikasjonen gir en framstilling av historien til det skriftsystemet som brukes av blinde over hele verden, og som i størst grad har bidratt til å løfte blinde ut av analfabetismen. På norsk kaller vi dette systemet punktskrift, på mange andre språk heter det braille etter oppfinneren av det, franskmannen Louis Braille, som levde fra 1809 til 1852. I 2009 ble 200-årsjubileeet for hans fødsel markert verden over på ulike måter, bl.a. ved det kurset i Oslo som er nevnt på forsiden. Jeg ble bedt om å lede den delen av kurset som tok for seg punktskriftens historie, og det takket jeg ja til. Senere, når jeg har kommet over manuskriptet jeg utarbeidet til kurset, har det slått meg at innholdet ikke bare burde forbeholdes kursdeltakerne, men gjøres tilgjengelig for alle interesserte.

Denne publikasjonen holder ikke faghistoriske mål som vitenskapelig studie, og det kan til og med diskuteres om den kan kalles populærvitenskapelig. Men i likhet med populærvitenskapen henvender den seg til publikum, omtrent som et oppslagsverk. En hovedhensikt med et oppslagsverk er å opplyse om mange ting, men ikke begrave seg i detaljer om hver enkelt ting. Med andre ord, det legger større vekt på bredden enn på dybden.

Denne publikasjonen behandler flere aspekter ved punktskriften enn noen annen norsk enkeltpublikasjon jeg kjenner til, og bare dét taler for at den fyller et behov. Hvor dypt den går inn i hvert område, avhenger bl.a. av hvor godt forfatteren kjenner området. På den ene siden går jeg ikke av veien for å innrømme begrensninger i mine kunnskaper, men på den andre siden forklarer jeg hva som ligger til grunn for mine egne bidrag til utviklingen av punktskriftnotasjoner. I den forstand har publikasjonen et personlig preg, men jeg håper at dette ikke hindrer at den framstår som en faktasamling og ikke som et skryte- og debattskrift.

Jeg har gjort noen endringer i manuskriptet av 2009. Da var det i punktskriftmiljøet vanlig å kalle den skriften folk flest leser, «vanlig skrift» eller «svartskrift». Dette har jeg erstattet med den betegnelsen vi nå bruker, «visuell skrift», som er mer presis. Jeg har også gjort noen språklige tilføyelser som ikke var nødvendige for kursdeltakerne, men som er nødvendige for at publikum skal forstå innholdet. Videre har jeg tilføyd ting som har hendt etter 2009 og historiske kunnskaper jeg har fått etter 2009.

Det er mitt håp at publikasjonen kan komme ut i tide til feiringen av punktskriftens 200-årsjubileum i 2025, men om den ikke kommer «i handelen» så tidlig, har jeg tillit til at den gjøres tilgjengelig på nettsidene til Offentlig utvalg for punktskrift.

Hovedkilde

Mye av stoffet jeg legger fram, baserer jeg på Pierre Henri: La Vie et l'Œuvre de Louis Braille (Louis Brailles liv og verk), Presses Universitaires de France, 1951. Jeg har brukt oversettelsen til esperanto av Raymond og Jacqueline Gonin med tittelen La vivo kaj la verko de Louis Braille, trykt i punktskrift i Stocksund, Sverige, 1954. Når jeg i det følgende nevner "min kilde", er det dette verket jeg viser til.

Begynnelsen

Punktskriften var i det vesentlige konsipert i 1825, men den første skriftlige framstillingen ble utgitt i bokform i 1829. Fransk tittel: Procédé pour écrire les Paroles, la Musique et le Plain-chant au moyen de points, à l'usage des aveugles et disposés pour eux, par L. Braille, Répétiteur à l'Institution Royale des Jeunes Aveugles. Paris 1829. Norsk oversettelse av tittelen: Framgangsmåte for å skrive ord, musikk og liturgisk sang ved hjelp av punkter, til bruk for blinde og tilrettelagt for dem, av L. Braille, hjelpelærer ved den Kongelige Institusjon for de Unge Blinde. I den norske oversettelsen av Braille-biografien "De lesende fingre" er "plain-chant" oversatt "enkle sanger". I Beatrice Christensen Skölds skrift om Louis Braille, utgitt av den svenske punktskriftnemnda, er det oversatt "andliga visor". Gregoriansk sang benevnes ofte som "plain-chant", men denne betegnelsen omfatter mer. Den riktige oversettelsen er "liturgisk sang", som samsvarer med esperanto-oversettelsen av Pierre Henris biografi.

Tabellen besto av 9 rekker med 10 tegn i hver, + ytterligere 6 tegn. De 4 første rekkene er som i dagens punktskrift. De andre rekkene hadde glatte vannrette streker i tillegg til punktene, enten øverst, nederst eller midt i cellen (i min kilde er det ikke forklart i detalj).

2. utgave, 1837, fransk tittel: Procédé pour écrire les Paroles, la Musique et le Plain-chant. Par L. Braille, Répétiteur à l'Institution Royale des Jeunes Aveugles. Seconde édition, Revue, corrigée et augmentée. Norsk oversettelse av tittelen: Framgangsmåte for å skrive ord, musikk og liturgisk sang. Av L. Braille, hjelpelærer ved den Kongelige Institusjon for de Unge Blinde. Annen utgave, revidert, korrigert og forøket.

Her var strekene borte. Tegnene som fulgte etter de rene alfabetbokstavene, kunne ha to eller tre betydninger: tegnet for c med cedille kunne bety "ieu", og tegnet for u med gravis kunne bety "oin". Braille la altså opp til at systemet skulle kunne brukes til stenografi. Med andre ord: kortskrift har fulgt punktskrift helt fra fødselen, ja, fra fosterstadiet: Charles Barbiers nattskrift var basert på fonetikk mer enn på ortografi: den hadde egne tegn for nasalvokalene som skrives "an", "in", "on" og "un", for vokallydene som skrives "eu" og "ou", for konsonantlydene som skrives "ch", "gn" og "ll", og for diftongene som skrives "oi", "oin", "ian", "ien", "ion" og "ieu".

Brailles framgangsmåte for oppbygging av tegn

Som kjent nummereres punktene i cellen slik:

1 4
2 5
3 6

Den beste innføringen i Brailles framgangsmåte ved oppbyggingen av systemet får vi ved å se på hvordan punkt 3 og 6 brukes i de 4 første rekkene i tabellen. I rekke 1 brukes ingen av punktene. I rekke 2 brukes punkt 3. I rekke 3 brukes punkt 3 og 6. I rekke 4 brukes punkt 6. Rekkefølge: ingen, det ene, begge, det andre.

Det som ikke er så godt kjent, er at Braille brukte den samme framgangsmåten også for å danne rekke 1. Hvis vi reduserer cellen til 4 punkter, pkt. 1, 2, 4 og 5, har vi 16 kombinasjonsmuligheter (2^4), deriblant blank celle. Disse kan vi sette opp i følgende orden: Som tegn nr. 1, 2 og 3 tar vi de tre kombinasjonene som har punkter bare i venstre halvdel, pkt. 1, 12, 2. Som tegn nr. 4, 5 og 6 tar vi de kombinasjonene som har punkter bare i høyre halvdel, pkt. 4, 45, 5. Så kombinerer vi begge halvdelene: tegn 1 med hhv. tegn 4, 5 og 6, tegn 2 med hhv. tegn 4, 5 og 6, og tegn 3 med hhv. tegn 4, 5 og 6. Dermed har vi fått de 15 tegnene som har punkter, slik:

Men av lesbarhetshensyn tok Braille bort 5 av disse tegnene fra rekke 1 og beholdt bare de 10 som har punkt(er) både i venstre halvdel og i øvre halvdel. De 5 tegnene som ble tatt bort, var tegn 4 og 5, der venstre halvdel er tom, tegn 3 og 15, der øvre halvdel er tom, og tegn 6, der både venstre og øvre halvdel er tom. Hva står vi da igjen med? De ti første bokstavene i alfabetet, i riktig rekkefølge!

Når rekke 1 etter dette inneholdt bare tegn der det var noe i øverste rad, kunne Braille lage en rekke 5 ved å flytte tegnene i rekke 1 en etasje ned.

Her er tegnene i rekke 1--5 med grunnbetydning. Tegn 1--10 tilhører rekke 1, tegn 11--20 rekke 2, tegn 21--30 rekke 3, tegn 31--40 rekke 4, og tegn 41--50 rekke 5.

Som det framgår av tabellen, lot Braille tegn 1—25 bety bokstavene i det rene latinske alfabetet (w ble ikke regnet som én bokstav, men som sammenskriving av vv). Tegn 26—38 lot han stå for de aksentuerte bokstavene som brukes i fransk, aksent for aksent, i rekkefølgen cedille, akutt, gravis, cirkumfleks og trema (tødler). Tegn 39 og 40 lot han bety de sammenskrevne bokstavene oe og vv (œ og w). Tegn 41-50 brukte han til ulike skilletegn. Til grunn for systemet la han et viktig lesbarhetshensyn som sjelden nevnes uttrykkelig i presentasjoner av Brailles system, nemlig at bokstavene skal ha punkt(er) både i øverste rad og i venstre kolonne i cellen, mens skilletegnene ikke bør ha punkter i øverste rad. Fortegn eller «hjelpetegn» som i punktskrift angir at etterfølgende tegn er «modifisert» (stor bokstav, kursivert, siffer), bør stå nær etterfølgende tegn, dvs. så vidt mulig ha punkter bare i høyre kolonne i cellen. Tabellen nedenfor har noen eksempler på dette.

De resterende 13 tegnene kan grupperes på ulike måter. I Norge er det tradisjon for å gruppere dem i 10 + 3. Rekke 6 begynner med de 3 kombinasjonene med tom nederste rad som verken inngår i rekke 1 eller 5, og fortsetter med de samme kombinasjonene + hhv. pkt. 3, pkt. 36 og pkt. 6, i den grad kombinasjonene ikke inngår i rekke 5. Rekke 7 inneholder de 3 kombinasjonene av pkt. 3 og 6.

Punktskriftens stilling ved blindeskolen i Paris

Under dr. Pigniers ledelse:

1827: Skolen tillot overføring til punktskrift av fragmenter av en grammatikk.

1829: 1. utgave av "Procédé" ble trykt ved skolen.

1830: Punktskrift ble tillatt brukt i klasseundervisning i stilskriving.

1834: Skoleledelsen utvirket at tekster i punktskrift ble vist fram på en utstilling av industriprodukter i Paris. Rektor nevnte punktskriften i rapporter til ministeren 31.5.1833, 31.3.1837 og 27.9.1839.

1837: 2. utgave av "Procédé" ble trykt ved skolen.

1837: Den første skoleboka trykt i punktskrift: "Sammenfatning av Frankrikes historie" i 3 bind, ble trykt ved skolen. Komplett tittel: Précis sur l'Histoire de France divisé par siècle, accompagné de synchronismes relatifs à l'histoire générale placés à la fin de chaque règne.

1838: "Lite memento i aritmetikk til bruk for begynnere, inneholdende heltall og desimalbrøker, fulgt av hundre oppgaver. Av L. Braille, hjelpelærer ved den Kongelige Institusjon for de Unge Blinde" ble trykt ved skolen.

1840: "Elementer i aritmetikk, inneholdende heltall og brøker, fulgt av et appendiks om uttrekking av kvadratrot. Av L. Braille, hjelpelærer ved den Kongelige Institusjon for de Unge Blinde" ble trykt ved skolen.

Etter Pignier:

1840: Dufau overtok ledelsen av skolen. Han var i den første tiden negativ til punktskriften, så fra 1840 til 1850 ble bruk av punktskrift begrenset til musikknoter og til elevers og læreres personlige notater. Lærebøker i musikk som kom ut i den tiden, hadde tekstene i relieff, men notene i punktskrift. Dufau endret syn etter hvert som det viste seg at punktskrift førte til at elevene gjorde framskritt i kunnskapstilegnelsen. Dufau skrev anerkjennende om punktskrift allerede i Brailles levetid, og ved den første premieutdelingen ved skolen etter Brailles død fikk både Braille og punktskriften hederlig omtale. Dufau sørget for at skolens trykkeri ble endret til et punktskrifttrykkeri.

1854: Ved skolen ble det trykt ei portugisiskspråklig lesebok i punktskrift, som den brasilianske keiseren finansierte av sin private kasse.

Punktskriftens utbredelse

2. utgave av "Procédé" har "Fader vår" på latin, fransk, italiensk, spansk, tysk og engelsk, parallelt i punktskrift og relieff. Bindet ble sendt til alle eksisterende blindeinstitutter: Philadelphia, Glasgow, Edinburgh, Bryssel, Madrid, Pesth, København osv. Lederen for skolen i Brugge (abbed Carton) kommenterte punktskrift i alle bind av et verk han publiserte om blinde og døve i 1838 og 1839. Men det var Joseph Guadet (1795--1880) som bidro mest til å utbre punktskriften i utlandet. Han var lærer og siden undervisningsleder ved blindeskolen i Paris 1840--1871. I forbindelse med innvielsen av nye lokaler 1844 skrev han en innholdsrik rapport om systemet. 1855--63 utga han tidsskriftet "l'Instituteur des Aveugles" (de blindes lærer), som ble mye lest av pedagoger utenlands.

Det franskspråklige Sveits var først ute, idet punktskriften kom til "blindeasylet" i Lausanne 1852 og ble offisielt innført i klasseundervisningen 1858. Direktør Hirzel der grunnla et punktskrifttrykkeri 1860, og 31.12.1860 utga han den første tekstboka i punktskrift utenfor Frankrike, Johannes-evangeliet. (Fra 1835 ble det trykt musikk i punktskrift i Belgia.) I 1866 hadde trykkeriet i Lausanne produsert 6 skoleverk på fransk, 5 på tysk (antakelig de første), og en tysk bibel på 24 + 8 bind, i alt 4600 sider, som veide over 60 kg. inkl. innbinding.

I det tyske språkområdet gikk det langsommere. Dir. Klein ved skolen i Wien ble kjent med punktskrift i 1847, og også dir. Knie, som grunnla en blindeskole i Breslau (nå Wrocław i Polen) 1841. Men begge mente punktskriften reiste enda en mur mellom blinde og seende. Knie publiserte likevel punktskrift-alfabetet i ei bok i 1858 og kommenterte systemet i et tidsskrift. Saint-Marie i Leipzig laget et punktskrift-alfabet der de bokstavene som forekom hyppigst i tysk, hadde færrest punkter. Brailles rekke 1 fikk da verdiene: e n r u i l p g d f. Dermed sparte en 25 % av punktene, noe som har betydning når en skriver med pren og tavle, men en sparte ikke plass. Den første kongressen av blindelærere (Leipzig 1873) hadde problemer med å bestemme seg. I undervisningsplanen for det keiserlige og kongelige blindeinstituttet i Wien var punktskrift godkjent, men det ble samtidig undervist i latinske relieffbokstaver. Ved den andre kongressen (Dresden 1876) stemte 14 skoler for punktskrift tilpasset tysk, 11 for opprinnelig punktskrift.

I Storbritannia var det i 1868 i bruk minst 4 bokstavbaserte relieffsystemer (Moon, Fry, Alston, Gall) og to stenografibaserte (Lucas, Frere). Den som skar igjennom, var dr. Armitage, grunnleggeren av "British and Foreign Blind Association for Promoting the Education of the Blind" (britiske og utenlandske blindes forbund til fremme av blindes utdannelse, forløperen for Royal National Institute for the Blind). Han fikk aksept for at bare brukerne var kompetente til å avgjøre hvilket skriftsystem som var best egnet. Han nedsatte en komité bestående bare av blinde som praktiserte minst tre av de systemene en hadde valget mellom. I mai 1870 uttalte den seg til fordel for Braille som skrivesystem og en modifisert form av Moon for lesing av trykt skrift i relieff. Av 46 stiftelser som sørget for undervisning av blinde på hjemstedet, nevnte bare én punktskrift i sitt prospekt i 1871. I 1883 hadde de fleste blindeskolene i England innført det franske systemet.

I 1878 fant det i Paris sted en viktig verdenskongress til bedring av blindes og døvstummes skjebne. En kommisjon der Belgia, Danmark, Frankrike, Italia, Nederland, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og Østerrike-Ungarn var representert, hadde fått i oppdrag å "studere de ulike metodene for trykking og skriving med sikte på enhetliggjøring av systemene". Konklusjonene var gjenstand for en lang plenumsdebatt. Da kommisjonen både hadde forkastet Moon som hovedsystem og et amerikansk forslag om at en i hvert språk skulle velge de tegnene som var raskest å framstille, til de hyppigste bokstavene, måtte kommisjonen tåle et siste angrep fra tilhengerne av utelukkende enkel relieff-framstilling av vanlige bokstaver: "Braille, konvensjonell, spesiell, atskiller blinde fra seende ... førsteprioritet må gis relieff-framstilte latinske bokstaver." Ifølge min kilde står det i protokollen for kongressen, side 153: "Kongressen erklærer seg med stort flertall for generalisering av Brailles system umodifisert".

På den tredje blindelærerkongressen (Berlin 1879) sluttet Tyskland opp om dette og ga avkall på de alternative systemene som ikke godtok at w var avspist med en plass sist i rekke 4, etter de franske aksentuerte bokstavene.

Når punktskriften kom til Norden, har jeg ikke klart å innhente sikre opplysninger om, men det er grunn til å tro at den var kjent i Danmark og Sverige på 1860-tallet. Ved blindeskolen i Oslo ble det i 1885 innført undervisning i punktskrift fra 2. klasse, men elevene leste latinske bokstaver i relieff.

Av landene med europeisk språk var det nå bare USA som ikke var kommet inn i folden. I 1885 var situasjonen slik: I Saint-Louis ble Braille og latinske bokstaver i relieff brukt; i Philadelphia Braille, Moon og latinske bokstaver; i Boston latinske bokstaver og "amerikansk Braille", ordnet etter bokstavenes hyppighet i engelsk. I alle andre blindeskolene brukte en samtidig latinske bokstaver og "New York Point" eller Wait-systemet, der punktcellen er snudd 90 grader, slik at den har 2 posisjoner i høyden. I bredden har den 1, 2 eller 3 for små bokstaver, opptil 4 for store bokstaver og skilletegn. Mellomrommet mellom bokstavene er alltid det samme, så jo flere kolonner som brukes i en bokstav, dess større plass tar bokstaven. e, i og t bruker én kolonne, a, d, l, m, n, o, r og s bruker to, de andre små bokstavene bruker tre. Systemet sparer 25 % plass i forhold til Braille, men lesbarheten er vesentlig dårligere fordi cellen ikke passer til fingertuppen. Tilhengerne av Waits system tok først opp kampen mot tilhengerne av relieff, og deretter mot tilhengerne av ren og amerikansk Braille. Wait hadde innflytelse hos skolemyndighetene, American Printing House for the Blind fikk statsstøtte til trykking i Wait-systemet, og det var høye avgifter på import av Braille-bøker fra England. Likevel vant Brailles system konkurransen også i USA (kan vi i Darwin-året kalle dette "the survival of the fittest"?). Avgjørende var en kongress i Little Rock 1910, og fra 1917 er Brailles opprinnelige system enerådende som blindeskrift i USA.

Punktskriften tilpasses språk som bruker latinsk alfabet

Mange språk bruker det latinske alfabetet, men det rene latinske alfabetet er som regel ikke nok til å gjengi alle lydene i et språk. På norsk har vi æ, ø og å som ikke er rene latinske bokstaver. På fransk, som Braille skreddersydde punktskriften for, er det fem forskjellige aksenttegn som settes over eller under bokstaven. Disse og andre aksenttegn brukes også i andre språk, men ikke nødvendigvis ved de samme bokstavene i alle språk. Dessuten kan en bokstav ha en litt annen form enn den rene latinske, slik samisk d, n og t har for å gjengi đ, ŋ og ŧ. Engelsk og swahili er to av de få språkene som klarer seg med det rene latinske alfabetet.

En aksentuert eller modifisert bokstav tar bare én posisjon (bokstavplass) i visuell skrift, og da er det naturlig at den bare opptar én celle også i punktskrift, iallfall til "innvortes" bruk, dvs. i tekster på vedkommende språk. Dette prinsippet ble lansert av Braille selv, som jo fastsatte 1-celle-symboler for de franske aksentuerte bokstavene. For å fastsette punktskriftsymboler for slike bokstaver i andre språk har en i det vesentlige brukt to modeller som vi kan kalle "tradisjonsmodellen" og "formlikhetsmodellen". Der ingen av dem har egnet seg, har en måttet fastsette symbolene mer vilkårlig.

Tradisjonsmodellen bygger på Brailles opprinnelige system. Norsk "ø" og "å" er gode eksempler på det. Som ø bruker vi det symbolet Braille ga betydningen "oe", som uttales "ø". Som å, a med ring, bruker vi det symbolet Braille ga betydningen a med cirkumfleks.

I formlikhetsmodellen gis den aksentuerte eller modifiserte bokstaven et symbol som likner symbolet for den rene bokstaven, enten ved å føye til et punkt, eller ved å speilvende bokstaven. Jeg brukte formlikhetsmodellen for å foreslå de punktskriftsymbolene som nå brukes for de aksentuerte og modifiserte bokstavene i nord-samisk: á, č, đ, ŋ, š, ŧ og ž. Slik resonnerte jeg:

n, s, t og z kan speilvendes:

n = ⠝

ŋ = ⠫

s = ⠎

š = ⠱

t = ⠞

ŧ = ⠳

z = ⠵

ž = ⠮

c kan ikke speilvendes, og prøver vi å speilvende d, blir det f. Men til disse to bokstavene kan en føye pkt. 6:

c = ⠉

č = ⠩

d = ⠙

đ = ⠹

Men hva med á? Speilvender vi a, blir det⠀⠈, og venstre kolonne i cellen blir tom. Det bør den ikke være i en bokstav, så jeg forkastet speilvending som ubrukelig. Føyer vi pkt. 6 til a, blir det norsk å. Den inngår ikke i det samiske alfabetet, men kan tenkes å forekomme ofte i samisk tekst likevel, f.eks. i personnavn og stedsnavn, så jeg forkastet også denne muligheten. Da jeg ikke kunne bruke formlikhetsmodellen til á, måtte jeg ty til tradisjonsmodellen, der jeg fant at⠀⠷, symbolet for a med gravis, var ledig.

Et eksempel på at vi av og til må gå utenom både formlikhet og Brailles tradisjonelle system, er symbolet for æ,⠀⠜. Dette er ikke ett av de 40 tegnene som inngår i Brailles 4 første rekker: tar vi bort det nederste punktet, får vi en kombinasjon der venstre kolonne er tom. Det synes som om bruken av dette symbolet for å gjengi latinsk sammenskrevet ae stammer fra Braille selv, men det faller likevel utenfor Brailles "alfabet". Dette symbolet ble tidlig tatt i bruk ikke bare for sammenskrevet ae, men også for ä, a med trema, først i tysk, og siden i svensk, finsk og andre språk.

Standardiseringen av punktskriftsymboler for aksentuerte bokstaver har ikke gått like smertefritt på alle språk. I mellomkrigstiden var det forskjell mellom tsjekkisk punktskrift produsert ved blindeskolen i Praha og ved blindeskolen i Brno, og for spansk punktskrift gjaldt én standard i Spania, én i Mexico og én i resten av det spansktalende Amerika. Den siste slo igjennom da en i 1951 ble enig om en felles standard for hele det spanske språkområdet. Siden da er reformer i spansk punktskrift blitt gjennomført bare etter samråd mellom punktskrifttrykkeriene i det spanske språkområdet.

Kortskrift

Fra å la aksentuerte og modifiserte bokstaver oppta én punktskriftcelle, er ikke skrittet langt til å la bokstavkombinasjoner som representerer én lyd, oppta én celle. Og derfra er ikke skrittet langt til å redusere ord som forekommer ofte i et språk, til én eller to celler, omtrent som en gjør i tekstmeldinger på mobiltelefonen. Dermed har vi kortskrift. Både i punktskrift og i tekstmeldinger er det et poeng å spare plass - et større poeng for punktskrift på papir enn for datalagret punktskrift. I punktskrift er det dessuten et poeng å spare tid. Når en skriver punktskrift med pren og tavle, er dette særlig viktig, ettersom en skriver prikk for prikk. Skriver en på maskin eller på pc, er det ikke fullt så viktig. På pc skriver jeg kanskje fullskrift raskere enn kortskrift fordi jeg er vant til å skrive visuell skrift med pc-tastatur. Den viktigste tidsbesparelsen kortskriften innebærer, gjelder imidlertid lesing av punktskrift, især hos langsomme lesere. Jo lengre tid en bruker på å identifisere en punktkombinasjon, dess større er forskjellen i lesehastighet mellom fullskrift og kortskrift.

Forskjellen mellom kortskrift og stenografi er at kortskrift i prinsippet skal gjengi fullskrift så entydig at det skal gå an å gjengi et sitat nøyaktig ut fra en kortskrifttekst. I stenografi kan derimot betydningen av et tegn variere etter sammenhengen det står i. Ikke alle kortskriftsystemer har tillatt helt nøyaktig gjengivelse av originalen. Da "f" i norsk kortskrift betydde "for", måtte en skrive "for-late" med bindestrek mellom "for" og "late" for å unngå at ordet skulle leses "flate".

Dette skal ikke være et kurs for å diskutere for eller mot kortskrift, men et kurs i punktskriftens historie. I et slikt kurs må kortskrift nevnes, uansett hva en mener om den. Som tidligere nevnt, har kortskrift fulgt punktskriften helt fra fosterstadiet, dvs. Barbiers nattskrift, og 2. utgave av Brailles "Procédé" inneholdt stenografiske tegn. I fransk ble det i 1882 innført et kortskriftsystem som i det vesentlige gjelder ennå, selv om det har vært foretatt mindre endringer. Også andre europeiske språk var tidlig ute med å innføre kortskrift. Jeg har ikke nøyaktige data, men både engelsk og tysk kortskrift var på plass rundt 1900. For tysk ble det vedtatt forkortingsregler i 1904.

Kortskrift i Norge

Etter kurset i 2009 har jeg fått kjennskap til et hefte trykt i 1914, og jeg har et fysisk eksemplar av heftet. På tittelbladet står det:

«Norsk punktsystem.

Til veiledning ved skrivning og læsning av punktskrift, uten og med forkortelser.

Første og andet trin.

Autorisert av de norske blindeskoler.

Utgit av Norges Blindeforbund.»

Det er grunn til å anta at kortskrift ble brukt i Norges Blindeforbunds (NBFs) medlemsblad "Norges Blinde" (NBL) fra begynnelsen i 1909. I mellomkrigstiden ble endringer i kortskriften publisert i NBL.

I 1946 kom det ut en "Veiledning i punktskrift", der det også ble gjort rede for kortskriften. Den hadde to grader eller "trinn", "første trinns kortskrift" og "annet trinns kortskrift". Første trinn inneholdt bare enkle "ordforkortinger" og "endinger". Annet trinn inneholdt mange flere ordforkortinger og endinger, pluss "lydgruppetegn". NBL ble satt i første trinns kortskrift.

På 1950-tallet ble det reist krav om at flere forkortinger fra annet trinn ble tatt i bruk i NBL. Saken ble avgjort ved uravstemning blant NBLs lesere (jeg husker stemmeseddelen midt i et nummer av bladet), og med knapt flertall ble forkortingene vedtatt innført. Dette gjorde det nødvendig med en revisjon av "Veiledning i punktskrift". Den kom i 1955 med tittelen "Norsk punktskrift". Her ble kortskriften presentert i 3 nivåer: "fullstendig kortskrift", som tilsvarte annet trinn, "moderat kortskrift", som ble brukt i NBL og de fleste publikasjonene fra NBFs trykkeri, og "liten kortskrift", som tilsvarte første trinn, og som ble brukt bl.a. i bøker for barn.

På 1970-tallet følte en behov for å revidere kortskriften. Dels var ord som tidligere forekom ofte i løpende tekst, blitt sjeldnere, mens ord som tidligere ikke ble forkortet, var blitt hyppigere. Dels hadde en så smått begynt å bruke edb i produksjonen av punktskrift, og kortskriftsystemet måtte tilpasses slik at det ble lettere å produsere kortskrift halvautomatisk. Resultatet av revisjonsarbeidet kom i 1975 i form av K75. Hovedarkitekten for K75 var Jan Bruteig. Her gikk en bort fra betegnelsene "lydgruppetegn", "endinger" og til en viss grad også "ordforkortinger", og en gikk over til å snakke om a-, b-, c- og d-forkortinger. a-forkortinger forkorter bare hele ord, b-forkortinger brukes bare i begynnelsen av ord, c-forkortinger bare i slutten av ord, og d-forkortinger hvor som helst i ordet. I forkortingsgrad kan K75 sammenliknes med moderat kortskrift. Selv om den i utgangspunktet hadde bare ett nivå, begynte en snart å bruke en forenklet versjon som bare besto av a-forkortinger som opptok én celle. Dette systemet er blitt kalt både "forenklet fullskrift" og "forenklet kortskrift". Det tilsvarer "liten kortskrift". Innføringen av K75 gjorde en ny håndbok i norsk punktskrift nødvendig. De tre første delene, som Jan Bruteig hadde hovedansvaret for, kom i 1978 og 1979. Del 1 heter "De enkelte tegn", del 2 heter "Skriveregler", del 3 heter "Norsk kortskrift". Det var planlagt en del 4 om redigering og oppsett, og en del 5 med ulike fagnotasjoner, men denne planen ble ikke gjennomført etter hensikten. Likevel er det kommet en del 4, "Standard for utforming av bøker i punktskrift", men den var resultatet av arbeidet i en prosjektgruppe nedsatt av Kulturdepartementet.

Selv om K75 var mer edb-vennlig enn tidligere systemer, trengte den revisjon. Særlig viste d-forkortingene seg uheldige. I K75 ble "forhold" forkortet med en d-forkorting. Det vil si at den med automatisk konvertering ville forkorte i "fosforholdig". En arbeidsgruppe Offentlig utvalg for blindeskrift (OUB, nå Offentlig utvalg for punktskrift, OUP) nedsatte, kom til at norsk med sine sammensatte ord ikke egnet seg for d-forkortinger. Gruppen foreslo, og OUB vedtok i 2004, et system som består av a-forkortinger for hele ord, b-forkortinger for begynnelsen av ord, c-forkortinger for slutten av ord, og b/c-forkortinger som både kan stå i begynnelsen og slutten av ord, men ikke midt i. Dette systemet, KS04, har 3 nivåer: nivå 1 som tilsvarer liten kortskrift, nivå 2 som tilsvarer K75 og moderat kortskrift, og som antas å være det normale, og nivå 3 som tilsvarer fullstendig kortskrift. På nivå 3 kan noen c-forkortinger følges av andre c-forkortinger og til og med av hvilken som helst konsonant, slik at de i praksis kan sammenliknes med K75s d-forkortinger og fullstendig kortskrifts lydgruppetegn.

Punktskriften tilpasses andre alfabeter

De første som laget punktskriftversjoner av andre alfabeter, gjorde som Braille hadde gjort: brukte rekke 1 til de 10 første bokstavene, rekke 2 til de 10 neste osv. Men dette ble for enkelt! I India fins det språk som er i slekt, men som bruker ulike alfabeter der bokstavenes rekkefølge varierer fra ett alfabet til et annet. Resultatet ble at én og samme lyd fikk ulik punktskrift-representasjon i nærstående språk. For å illustrere problemet bruker jeg alfabeter jeg kjenner bedre til enn de indiske.

De fem første bokstavene i det greske alfabetet, alfa, beta, gamma, delta, epsilon, gjengir lydene a, b, g, d, e. Skulle vi bruke de fem første kombinasjonene i Brailles rekke 1, ville gamma ha sett ut som latinsk c, ikke som latinsk g.

Enda verre blir det med det kyrilliske (russiske eller slaviske) alfabetet. Der gjengir de seks første bokstavene lydene a, b, v, g, d og (j)e. Skulle vi bruke de seks første kombinasjonene i Brailles rekke 1 til disse, ville v-lyden i russisk bli gjengitt med samme symbol som latinsk c, g-lyden som latinsk d, d-lyden som latinsk e, og (j)e-lyden som latinsk f! Siden andre slaviske språk som polsk, tsjekkisk og kroatisk bruker latinsk alfabet, ville dette skape unødig store forskjeller mellom punktskriften i nærstående språk.

Vi kan si at punktskriften er blitt tilpasset andre alfabeter etter tradisjonsmodellen: så vidt mulig gis hver bokstav samme punktskriftsymbol som tilsvarende bokstav i det latinske alfabetet, og her tas det mer hensyn til uttalen enn til utseendet. Den greske bokstaven som har samme punktskriftsymbol som latinsk x, er den som uttales "ks", ikke den som ser ut som x. Den kyrilliske bokstaven som ser ut som latinsk h, men som uttales n, har samme punktskriftsymbol som latinsk n.

På indisk initiativ nedsatte Unesco i 1949 en ekspertkomité som skulle foreslå prinsipper for enhetliggjøring av ulike punktskriftalfabeter, og disse prinsippene ble vedtatt på en konferanse i mars 1950 (fra et fransk museum har jeg fått en scannet versjon av rapporten fra denne konferansen, men jeg har ikke studert den).

Men ikke all skrift er alfabetisk, og ikke alle alfabeter gjengir enkeltlyder. I Japan brukes to alfabeter som er basert på stavelsen. Slike alfabeter egner seg godt for japansk, der en stavelse som regel består av én konsonant + én vokal. I japansk punktskrift gir kombinasjonene av pkt. 3, 5 og 6 i cellen informasjon om konsonanten i stavelsen, mens kombinasjonene av pkt. 1, 2 og 4 i samme celle gir informasjon om vokalen.

Kinesisk skrift gjengir ikke ordenes form, men deres betydning. Den kan sammenliknes med tall. Tall kan forstås av alle uansett språk. Det samme gjelder i prinsippet kinesiske skrifttegn. Men det er en stor forskjell. For å dekke tallsystemet klarer vi oss med ti ulike siffertegn. For å dekke alle betydninger i språket må det tusenvis av tegn til. Punktskrift gir ikke rom for så mange ulike tegn, så kinesisk punktskrift kan ikke bygge på betydninger. Den bygger på uttalen av Beijing-kinesisk. Et kinesisk ord består i prinsippet av én stavelse. Etter det jeg har lest, noteres et slikt ord i tre celler. Første celle inneholder tegn for konsonanten(e) først i stavelsen, annen celle inneholder tegn for vokalen + ev. etterfølgende lyd i stavelsen, og tredje celle inneholder tonelaget for stavelsen.

Fagnotasjoner

Musikk

Louis Braille utarbeidet et notesystem for punktskrift. Det var en bragd. Punktskrift leses lineært, dvs. én og én vannrett linje av gangen, mens det vanlige notesystemet leses vannrett og loddrett samtidig: notene er plassert på, mellom, over og under linjene i et linjesystem, pentagram, med 5 linjer. Det er like vanskelig å gjengi et slikt system direkte i punktskrift som å gjengi kinesiske skrifttegn. Braille lot kombinasjoner av pkt. 1, 2, 4 og 5 angi notenes "navn", dvs. deres posisjon på skalaen. Kombinasjoner av pkt. 3 og 6 i samme celle angir notens verdi, dvs. varighet. De 7 kombinasjonene som bare bruker høyre halvdel av cellen, definerte han som oktavtegn for å markere pianoets 7 oktaver. Oktavtegnet settes ved behov foran noten. I vanlig skrift står notene i en akkord under hverandre. Dette gikk ikke i punktskrift, så Braille innførte intervalltegn som settes etter "hovednoten", og som angir avstanden til neste note i akkorden. Tegn for fingersetning opptar bare venstre halvdel av cellen, og de settes etter noten. Et eget tegn betyr at etterfølgende tegn skal leses som bokstaver og ikke som noter inntil det kommer et oktavtegn.

I begynnelsen ble punktskrift brukt mer til noter enn til tekst. Som nevnt ble det på 1830- og 1840-tallet ved blindeskolen i Paris utgitt flere bøker der teksten var skrevet med latinske relieffbokstaver, mens musikken var skrevet i Brailles notesystem.

I den første tiden var det vanlig å utelate alt som kunne hefte lesingen: tegn for nyanser, aksenter og fingersetning. De første pianonotene ble skrevet med annenhver punktlinje for høyre og venstre hånd. I 1852 begynte en i Frankrike å dele opp stykkene i passende fraser. I England foretrakk en å notere takt for takt, med venstre hånd før høyre.

Også når det gjaldt noteringen av akkorder, var praksis ulik. Braille lot ytterstemmene være "hovednoter", slik at intervallene i pianonoter ble regnet ovenfra og ned i høyre hånd, men nedenfra og opp i venstre hånd. I Belgia og England ble imidlertid intervallene alltid regnet nedenfra og opp.

Disse ulikhetene førte til at det utviklet seg to "skoler". I 1888 hadde en kongress i Köln vedtatt å følge fransk praksis, og dette ble respektert i noter som ble produsert i Frankrike, Tyskland og Italia. Men National Institute for the Blind i London, som under 1. verdenskrig var ledende produsent av noter i punktskrift, trykte i 1917 et nytt reglement for skriving av noter i punktskrift, inspirert av et system foreslått av skotten Stericker i 1912.

På en konferanse i Paris 1929 ble en i hovedtrekkene enig om en internasjonal standard for musikknotasjon i punktskrift. Men det var ennå forskjeller, så Unesco innkalte en ny konferanse i 1954, der notasjonen ble oppdatert. Imidlertid hadde ikke Øst-Europa deltatt i den konferansen, og notasjonen omfattet heller ikke det mest moderne av seriøs musikk. Notasjonen trengte oppdatering og utvidelse, og dette arbeidet ble gjort over flere år og på flere konferanser: i Moskva 1982, Praha 1985, Marburg 1987 og en avsluttende i Saanen, Sveits, 1992. På grunnlag av vedtakene fra disse konferansene ble det med Bettye Krolick som hovedredaktør utarbeidet et verk, New International Manual of Braille Music Notation, som kom ut i 1996. Det er meningen at den skal utvides med notering av bl.a. asiatisk og afrikansk etnomusikk.

Det skal nevnes at den blinde spanske musikklæreren Gabriel Abreu oppfant et 8-punktsystem til skriving av noter i punktskrift ca 1855. Fordelen ved dette systemet var at 2 noter kunne noteres under hverandre i samme celle. Dermed unngikken problemet med intervaller - forutsatt at en akkord bare besto av 2 noter i hver hånd. I min kilde står det at Abreus system ble brukt i Spania i 50 år, men jeg har i 1973 sett Abreu-noter, og jeg vet at på den tiden fantes det ennå blinde som bestilte noter etter Abreus system.

Fonetikk

På en internasjonal blindekongress i Wien 1929 ble det nedsatt en "punktskriftkommisjon". Denne fikk seg i 1932 forelagt et forslag til punktskriftversjon av det internasjonale fonetiske alfabetet. Forslaget var utarbeidet av engelskmannen William Percy Merrick og tyskeren Werner Potthoff, som begge var blinde. Under arbeidet konsulterte de en av verdens ledende fonetikere, prof. Daniel Jones. Den engelske versjonen kom ut i 1934 og den tyske i 1938, begge i punktskrift med relieff-framstilling av tegnene i visuell skrift. Senere ble boka oversatt til flere språk.

Da fonetikknotasjonen kom, var den en perfekt og fullstendig gjengivelse av det internasjonale fonetiske alfabetet. Men fonetikk (og fonologi) som vitenskap har utviklet seg siden 1932. Mens en da bare skilte mellom "fin" og "grov" transkripsjon, skiller en nå mellom "fonetisk" og "fonemisk" transkripsjon, der den siste bare tar hensyn til forskjeller som er betydnings-skillende på et gitt språk. Fonetisk transkripsjon står mellom hakeparenteser, fonemisk transkripsjon står mellom skråstreker. Det vanlige punktskriftsymbolet for skråstrek kan ikke brukes for å ramme inn fonemisk transkripsjon, da det i notasjonen står for en åpen i-lyd.

Dessuten er det internasjonale fonetiske alfabetet i visuell skrift blitt revidert etter 1932, siste gang på 1990-tallet. I USA ble det i 1997 vedtatt en punktskriftnotasjon for fonetikk som ble utarbeidet av punktskriftskyndige personer uten spesiell kompetanse i fonetikk. Senere har den blinde amerikanske språkprofessoren Robert Englebretson laget en oppdatert versjon av det fonetiske alfabetet i punktskrift, bygd på versjonen av 1934. OUP har vedtatt at denne versjonen skal være standard fonetikknotasjon for norsk punktskrift. Men så vidt jeg vet, har den ikke status som internasjonal notasjon slik musikknotasjonen har. Dette viser at en aldri kan regne med å lage en punktskriftstandard én gang for alle: en må stadig følge med utviklingen i visuell skrift.

Matematikk og naturvitenskap

Også for å gjengi tall tok Louis Braille utgangspunkt i rekke 1, de ti kombinasjonene av pkt. 1, 2, 4 og 5 der verken venstre kolonne eller øverste rad i punktcellen er tom. Ti kombinasjoner er akkurat nok til de ti sifrene fra 1 til 0. Braille ga altså de kombinasjonene som betydde bokstavene a--j, verdiene 1--0 i tillegg. Men for å skille tallbetydningen fra bokstavbetydningen trengte han et talltegn, og til det brukte han en av kombinasjonene utenfor rekke 1--5, nemlig ⠼. Som tegn for matematiske operatorer brukte han kombinasjoner fra rekke 5, dvs. slike der pkt. 1 og 4 ikke inngår. Slike kombinasjoner reserverte han i utgangspunktet for skilletegn. Det førte til at samme symbol fikk betydningene utropstegn og pluss, og at samme symbol fikk betydningene parentes og likhetstegn. Disse flertydighetene er ikke problematiske i tekst, og heller ikke i elementær matematikk, det vi kalte "regning" i min barndom. Men i algebra, der det ofte veksles mellom bokstaver og tall, kan det være tungvint å måtte sette inn ekstra fortegn for å vise overgang fra ett sett til et annet. At det må settes talltegn mellom a og 2 i "a2", er akseptabelt, siden vi i alle fall må ha et talltegn. Men at vi trenger et eget "bokstavtegn" mellom 2 og a i "2a" for at uttrykket ikke skal leses som 21, virker unødig kompliserende. Tross at Braille selv behandlet algebra i sine første publikasjoner, kan han ikke ha utarbeidet et like genialt system for matematikk som for musikk. Flere følte behov for en matematikknotasjon der det ble skilt bedre mellom bokstaver og tall, men det ble funnet ulike løsninger i ulike land, f.eks. av Louis Antoine i Frankrike og Abraham Nemeth i USA.

Skriving av tall:

Antoine føyde pkt. 6 til symbolene for sifrene, slik at sifrene fikk samme form som noen aksentuerte bokstaver i fransk. Men siden aksentuerte bokstaver ikke forekommer i algebra, var disse sammenfallene ikke noe problem. Det eneste var 0, som med tilføyelse av pkt. 6 ville bli w. Derfor ga Antoine 0 samme form som det opprinnelige talltegnet, som jo ble overflødig i og med de nye siffersymbolene. Denne måten å notere tall på er også gått inn i fransk litterær punktskrift. Istedenfor talltegn brukes pkt. 6 som "matematisk fortegn". Siden en i fransk punktskriftnotasjon for matematikk ikke setter mellomrom mellom ledd og operatorer, trenger en bare å sette det matematiske fortegnet én gang selv foran kompliserte matematiske uttrykk. Antoines notasjon ligger til grunn for sifrenes form i EuroBraille (tysk datapunkt).

Nemeth gikk en annen vei: han flyttet siffersymbolene én etasje ned i cellen. Dermed ble det ved lesing lett å skille bokstaver og tall fra hverandre. Men til gjengjeld måtte prinsippet om at skilletegn - og matematiske operatorer - ikke skulle bruke øverste rad i cellen, fravikes. Komma, punktum, parenteser, plusstegn og likhetstegn måtte få en annen form enn den Braille opprinnelig ga dem. Vi kjenner praksisen med å senke tall også fra norsk. I gamle dager ble ordenstall, nevnere i brøker, eksponenter og indekser skrevet nedsenket. I sjakknotasjonen, der sjakkbrettets felter betegnes med en bokstav fulgt av et tall, brukes konsekvent nedsenkede tall uten talltegn. Det er svært plassbesparende. For hvert eneste sjakktrekk sparer vi minst tre celler der vi måtte ha satt talltegn i litterær punktskrift: foran trekknummeret, i feltet den hvite brikken flytter til, og i feltet den svarte brikken flytter til. (Noterer vi også feltene brikkene flytter fra, er det enda mer å spare.) Nemeth-koden ligger til grunn for amerikansk datapunkt.

På kongressen i Wien 1929 ble det tatt initiativ til å lage en internasjonal standard for matematikk- og naturvitenskapsnotasjon i punktskrift, men dette arbeidet har stagnert. Det er neppe lett å få franskmenn til å gå bort fra Antoines system, eller å få amerikanere til å gå bort fra Nemeth-koden. I Tyskland brukes en matematikknotasjon som baserer seg på Brailles opprinnelige måte å skrive tall på, og de nordiske språkenes matematikknotasjon, som ikke er helt like, er i slekt med den tyske. Det fins dessuten egne notasjoner for det spansk-portugisiske språkområdet og for russisk.

Sprik i representasjon av skilletegn og nye tegn

Et område der det burde være mulig å gjøre punktskriften enhetlig, er noteringen av skilletegn, som jo ikke er språkspesifikke i visuell skrift. Her traff Braille og de første brukerne av punktskrift noen valg som skulle vise seg problematiske, ikke minst etter at det ble mulig å konvertere datalagret tekst til punktskrift mer eller mindre automatisk. Disse valgene er vist i tabellene over Brailles system, særlig i rekke 5, men også i rekke 7 (apostrof). Jeg nevner to slike problemområder.

Punktum og apostrof: De første punktskriftbrukerne fant det naturlig at setningsslutt ble markert med et symbol som gjorde mye av seg. Derfor ble setningspunktum representert med en kombinasjon av tre punkter, pkt. 256. Men denne kombinasjonen var uegnet som forkortingspunktum og som punkter i en prikket linje. Til dette ble det vedtatt å bruke apostrof, pkt. 3. Men en slik "forskjellsbehandling" kan ikke et datakonverteringsprogram takle. Dermed har en i det ene språket etter det andre generalisert pkt. 3 som punktum. Dette har ført til at en har måttet endre punktskrifttegnet for apostrof, og her har ulike språk innført ulike punktkombinasjoner.

Omslutningstegn: I tradisjonell punktskrift står én og samme punktkombinasjon for venstre og høyre parentes, men ulike kombinasjoner (speilvendte) for venstre og høyre anførselstegn. Skrivemaskinprodusentene ville det annerledes: de beholdt ulike tegn for parentesene, men rasjonaliserte bort forskjellen mellom venstre og høyre anførselstegn. Stadig flere språk går over til å gjøre det samme også i sin punktskrift, men de gjør det forskjellig. Engelsk og tysk har beholdt tradisjonell representasjon, spansk har innført de matematiske parentessymbolene,⠀⠣⠀og⠀⠜⠀(pkt. 126 og 345), også i litterær punktskrift, mens fransk og de nordiske språkene har gitt de opprinnelige anførselstegnene,⠀⠦⠀og⠀⠴⠀(pkt. 236 og 356), betydningene hhv. venstre og høyre parentes. Men anførselstegn har fått ulik representasjon i disse språkenes punktskrift. Fransk og dansk bruker den opprinnelige parentesen,⠀⠶⠀(pkt. 2356), norsk bruker det opprinnelige punktumet,⠀⠲⠀(pkt. 256), og svensk bruker⠀⠰⠀(pkt. 56), som er bedre egnet som fortegn enn som skilletegn, og som i bl.a. norsk og engelsk markerer liten bokstav, f.eks. for å skille bokstav fra tall, jf. 2a =⠀⠼⠃⠰⠁.

Nye tegn: Ny teknologi har ført med seg at en del tegn som nok eksisterte tidligere, men som folk flest ikke ante noe om, er blitt en del av hverdagslivet. Da tastaturet ble vanlig på telefonene, ble "stjerne" og "firkant" plutselig noe vi brukte daglig. Folk hadde nok sett stjerner som henvisningstegn i bøker tidligere, men det var et tegn som de fleste skrivemaskinene ikke hadde. I og med datamaskinen fikk vi enda flere tegn: krøllalfa, backslash og tilde, som trengte representasjon i punktskrift. I Norge mener vi at punktskriftsymbolene for slike tegn bare skal ha én celle, og det mener vi av to grunner. For det første forekommer de forholdsvis ofte i edb-sammenheng og også mer allment: det fins ikke én e-postadresse som ikke inneholder en krøllalfa. For det andre er de "ordene" eller tegnstrengene de forekommer i - web-adresser, f.eks. - svært lange også i visuell skrift, og da skal de ikke gjøres enda lengre i punktskrift. Men både i svensk, dansk og andre språk består f.eks. krøllalfa av to celler: svensk⠀⠘⠷⠀(pkt. 45-12356), dansk⠀⠘⠁⠀(pkt. 45-1). Da jeg i 2020 ledet en gruppe som skulle oppdatere retningslinjer for riktig bruk av punktskrift på esperanto, undersøkte jeg hvordan ulike språk noterte krøllalfa i punktskrift. Jeg undersøkte ni språk og fant ni ulike skrivemåter! Selv så nærstående språk som norsk, svensk og dansk har ulik skrivemåte.

Både når det gjelder skilletegn og nye tegn er det sterkt ønskelig med internasjonal samordning av punktskriftstandardene. I manuskriptet til kurset i 2009 står det: «Jeg er glad for å kunne si at jeg nå er kommet i en slik posisjon at jeg kanskje kan bidra til en løsning av dette.» Da satt jeg i «World Braille Council», et utvalg under Verdens Blindeunion. Jeg tok opp spørsmålet, men klarte ikke å utvirke noen framdrift.

Utvidet punktskrift

Vi har allerede nevnt Abreus utvidelse av punktskriftcellen til 8 punkter for musikknotasjon.

I Tyskland har "Stenotypist(in)" vært et av de tradisjonelle "blinde-yrkene". Min tysk-norske ordbok oversetter "Stenotypistin" med "stenograf og skrivemaskindame" (politisk ukorrekt!). Når tysk fikk punktskriftstenografi, vet jeg ikke, men på Braille-utstillingen som ble åpnet i Paris i januar 2009, ble det vist en punktskriftstenografimaskin som ifølge katalogen stammer fra begynnelsen av 1900-tallet. Den skriver på strimmel, slik at en slipper å skifte linje, og en sparer eget tastetrykk for mellomrom ved å trykke mellomrom samtidig med siste tegn i et ord. For å utvide punktskriftstenografiens kombinasjonsmuligheter innførte en under den kalde krigen et 7-punktsystem for stenografi i DDR. Vesttyskland ville ikke la DDR beholde dette forspranget, så der ble det utviklet 8-punkts stenografi.

Da datateknologien ble tatt i bruk for å vise tekst som punktskrift, var det naturlig at leselistene fikk 8-punktceller. Cellen ble utvidet nederst, slik at pkt. 7 kom under pkt. 3, og pkt. 8 kom under pkt. 6. På den måten kunne én posisjon på skjermen tilsvare én celle på leselista. En trengte ikke noen ekstra celle for å markere stor bokstav, men kunne bruke pkt. 7 til det. Tegnattributter som fet skrift, understreking og kursiv, kunne også vises med de nederste punktene. Dessuten kan et 8-punkts punktskriftsystem entydig gjengi et 8-bits datategnsett med 2^8 = 256 kombinasjoner. Dette var en fordel så lenge vi brukte operativsystemer og tekstbehandlere som forholdt seg til posisjoner på linjen og til et begrenset tegnsett der hvert tegn tok like stor plass på skjermen. Jeg kunne f.eks. ved egen hjelp lage enkle boks-tegninger i WordPerfect. Men 8-punktsystemet er ikke ideelt for lesing. Menneskets fingertupper har ikke forandret seg nevneverdig siden Louis Brailles tid. Ved grundig utprøving kom Braille til at den ideelle størrelsen av en punktskriftcelle er 6 posisjoner, 2 i bredden og 3 i høyden. Og den konklusjonen står seg! 8-punkts punktskrift er langsommere å lese enn 6-punkts.

Nå er kanskje situasjonen slik at fordelene ved 8-punkts punktskrift forsvinner. I Windows er det ikke vanlig med fast tegnbredde. De vanligste skrifttypene er proporsjonale. Vi opererer ikke lenger med et begrenset tegnsett. Moderne tekstbehandlere gir mulighet for å lese og til og med skrive all skrift som er definert i Unicode, et system som med dagens 20 bits har en kapasitet på 1.048.576 ulike tegn. Og den kapasiteten kan utvides. Kanskje er det slutt på den tiden da det var et poeng i en-til-en-kombinasjoner. Kanskje bør vi gå tilbake til en mer opprinnelig, 6-punkts punktskrift. Allerede nå fins det programmer som kan vise en tekst på leselista som korrekt litterær punktskrift, til og med i engelsk kortskrift.

Men dette er ikke lenger punktskrifthistorie, det er framtid, og da er jeg utenfor rammen for kurset.